s. 5 badedamer.jpg

I dag er vi i Larkollen

Dagbladets berømte duo Plut (Arne Hestenes) og Gösta Hammarlund besøkte Larkollen i juli 1948. Dette er reportasjen.

– Av og til foretar de en liten tur for å mosjonere og går da tre skritt og setter seg i en hammock heter det visst, en slags svevende polstret benk med lerretstak over. Jeg har bare sett slike på Larkollen og i lette sommerstykker på Centralteateret, oversatt fra engelsk.

finnbø.jpg

Blant dem som i sin tid bidro til å gjøre Larkollen til vel det mest fasjonable badested ved Oslofjorden, var Finn Bø. Slentrende elegant vakte han sensasjon ved som den første å våge å spasere omkring i hvite lange bukser som satt helt stramt over baken. Det var andre mondéne herrer også, på den tiden, men de hadde alle spenne. Og gud vet hvilken kjangs de måtte ha på Kjærlighetsstien som den gang slynget seg så idyllisk smal ned til svaberget Brente Tangen, at fioler og ballblom fosset langs svermerike fotblad. Nå manøvrerer lakklynende 48' Packards seg uten vanskelighet nedover stien, og kjærligheten må henvises lengre inn i skogen, blant dystre buespenn av bregner.

Mye har forandret seg de siste årene, en kan drive rundt på de smale grusgangene, lilleputtautostradaer med en lodden fure av stivt tørt gras midt på, og en kan vandre over solsvidde granittknauser hvor rød strandnellik legger hodene til hvile på fløyelsgylne moseputer i salt lufting fra sjø, en kan slå bru med blikket over den tinnmatte fjorden til Åsgårstrand, hvor en aner et tak eller to i det fiolette kveldslyset.

FINN BØ VAR STRAM I BUKSEBAKEN.

DE ANDRE HADDE SPENNE

Visst kan en gjøre det, som den gang, men det er ikke det samme. Og nede ved hotellet, da, om en balanserer utover den gyngende badebrygga med sølvgrå planker, står horisonten fremdeles kjent og kjær for en, Kollen med granskogen Kittelsen - omhyggelig dekorativ mot vek pastellhimmel, Eløen og Store Sletter som femører i flytende lys. En og annen seilbåt driver tungt i heten inn mot Rørvik, men det blir færre av dem siden Hankø er oppført å være sentrum for regattalivet.

Det er ikke lenger det sommerlige store sus over Larkollen. Ikke noe øredøvende, kravlende badeliv hersker på hotellstranda, ingen hujende glede og hvinende koketteri i bølgene. Halvkorpulente familifedre i svart badebukse, som de mistet beltet til i forfjor, har sluppet det nivea-fettede taket i Readers Digest og er sovnet med atombombens hemmelighet oppslått på maven. Trette mødre som ennå er usikre i shortsen, tilholder sin vanartede ikke å fylle sand i ørene på hverandre, senere glir de tafatt rundt i hotellhagen fordi alt er uvant, og setter seg på alle de røde benkene etter tur, oppgitt av bare ferie.

assuranse copy.jpg

Et par løver fra assuransebransjen, omhyggelig spydklipt ved ørene for økning av mulighetene, skaper spenning på stedet ved å komme for sent til middag. De har bold look, skjortene utenpå med røde motorbåter i race på ryggen, tennisspillende deiligheter, stupebrett med badenymfer og en del fantasifull vegetasjon oppi det hele, men er fullstendig ubesværet og hilser muntert med vannglassene til noen buksepiker som nettopp har kommet og har plassert seg foran den dekorerte søylen med trær og dådyr rundt, bare for å bli sett. Helt fremme ved nesen er de glinsende og røde, lenger bak bare glinsende, og de klapper seg hele tiden på ansiktet med bleke kontorhender, tunge av ringer med grønn stein, som om de skulle bli brunere av det. Siden vimser de omkring med papir og blekk og forsvinner opp trappa angivelig for å skrive brev. Det er bestandig mer spennende med jenter som har noen å skrive til.

atombombe.jpg

FEDRE MED ATOMBOMBENS HEMMELIGHETER PÅ MAVEN

ET PAR LØVER I ASSURANSEBRANSJEN

Nei, Larkollen er ikke lenger de muntre sommergjesters sted, til tross for Larkoll-uke og at Aud Korneliussen fra Fredrikstad i fjor ble prinsesse. Det er bare villaeierne som har dominert de siste årene, stille sitter de utenfor sine lave gule hus, dingler med turnsko mot velstelt plen med fiolbed i, lener seg tilbake i vonde spiler av sprukket bambusrør og lytter til seltersens kjølige brus i glasset. For dem spiller det ingen rolle hva som foregår bak morelltreet ved skigarden mot naboens hage, av og til foretar de en liten tur for å mosjonere og går da tre skritt og setter seg i en hammock heter det visst, en slags svevende polstret benk med lerretstak over. Jeg har bare sett slike på Larkollen og i lette sommerstykker på Centralteateret, oversatt fra engelsk. Den største bekymring disse sommerhusbesitterne har, er at siden Rygge Flyplass ble utbygd, er det en stadig uavbrutt motordur å høre hele døgnet, det er forferdelig, sier de.

 

Men går en dem nærmere på klingen, viser det seg at de faktisk setter pris på disse lydene likevel, mon det ikke er et slags snobbet hvile-kompleks hos folk dette, at de på død og liv vil være så uberørt av all form for mekanisert liv i ferien. Se bare om det kommer en damper langt ute, ivrig letter de seg opp fra det storrutete pleddet på gressbakken og griper kikkerten med en gang og gjør svært så mye ut av om skipet heter «Ariadne» eller «Arendal» eller «Adrian». Fluenes surr og hvite skyer klarer seg i høyden bare de første dagene. Alt sommerfastboende på Larkollen er fryktelig fint, alle heter Aspelin, Grundt Tanum, Egeberg og Havrevold bortover, og eier alt fra renserier til handelsskoler og maragarinfabrikker. Reidar Otto bor også her, og høyt oppe fra sitt operette-idylliske slott har han utsikt ned til et badehus som nok er Larkollens fineste, med blank stein på taket, badekar med varmtvannsanlegg inni, peis og radio. han sitter så å si på litteraturhistorisk grunn, faren kjøpte nemlig en del av eiendommen av Elias Kræmmer, hvis ætlinger bor like ved siden av, skilt bare ved et blomsternett av dypblå fuglevikker.

TRELASTGROSSERER ANTON B. NILSEN, ALIAS «ELIAS KRÆMMER» OPPDAGET LARKOLLEN I 1891

kremmer.jpg
røeds.jpg

RØEDS HOTEL MÅ HA VÆRT DER RENE SORIA MORIA SLOTT SETT MED FASTBOENDES ØYNE

Det er disse gamle dynastiene som vil holde Larkollen oppe, disse små rosebekranste privatidyllene minner en om de dager da hele Oslo tydde hit ned, og noen ville sette seg fast for all fremtid. Det er lenge siden. Men litt lengre nord, på Stangerholmen, gror det villig nytt, der bl.a. Rolf Stenersen har slått seg ned på en solhvit klippe ved sjøen, i et hus av den typen en ellers tror bare finnes på bilder i Bo-nytt. Hele huset er fullt av fransk kunst, rett nedenfor duver gyllen tang dovent i vannskorpa. Visst tilhører dette Larkollen. Men likevel, han regnes ikke ordentlig med.

Han har ikke badehus.

spisesal.jpg

FRA MATSALEN PÅ GAMLE STØTVIG HOTELL. UKJENT ÅRSTALL